Den andre sida av barndommen

I et av de tidlige innleggene i bloggen skrev jeg i mai 2019 om oppveksten i hjembygda mi. Jeg valgte en positiv vri på innlegget selv om jeg omtalte også triste hendelser. Noen dager senere fikk jeg ei melding med spørsmål fra en yngre kar enn meg som også vokste opp i Grovfjord. Han lurte på om barndommen min var så god og enkel og bekymringsløs som jeg framstilte den.

Han hadde opplevd sin oppvekst på en annen måte enn den jeg beskrev. Og han hadde flyttet fra Grov i ung alder mye på grunn av utfordringer i barndommen. Med blant annet erting og plaging. Jeg ga ham et forklarende svar der jeg skrev om mine opplevelser med erting og annet. Men nevnte ikke mitt lynne på den tida, noe jeg har skrevet om i senere innlegg. Eller andre problematiske ting som ikke alltid gjorde hverdagen til en lek.

Syv måneder før jeg skulle begynne på skolen døde mamma etter en tids sykdom. Lillesøstera mi var tre år, og ingen av oss husker så mye av det som skjedde. For en treåring var det sikkert naturlig, men jeg var seks og burde ha minner fra den tida lagret et sted bak i hjernen. Pappa fortalte oss bare det vi trengte å vite, men jeg husker svært lite av det. Kanskje ble minnene bare fortrengt.

Etter at mamma døde hadde vi hushjelp til å gjøre det daglige arbeid i huset. Fordi pappa jobbet lange dager som bestyrer på bygdas samvirkelag, og hushjelpen skulle stelle huset og ta seg av oss unger. Og etter at vi i løpet av en kort periode hadde hatt ei svært ung og ei voksen hushjelp, kom en engel inn i livene til pappa, søstera mi og meg. Vi ble forelsket alle tre. Og det gikk ikke verre enn at pappa giftet seg med henne. Og i løpet av noen år økte søskenflokken fra to til fire.

I den tida, før midten av 60-tallet, fantes det ikke psykologer eller tilsvarende fagpersoner tilknyttet skoleverket. Wikipedia sier at utdanningsmuligheter innen psykologi kom på plass ved Universitetet i Oslo i 1948. Likevel var antallet utdannede personer i faget lavt også 10-15 år senere. Og vi hadde ingen i skoleverket tidlig på 60-tallet som kunne forberede oss på livets opp- og nedturer. Der handlet det mest om praktisk lærdom og lærdom om fortida.

Klasseforstanderen var vår nærmeste foresatte på skolen. Men respekten for lærerne var så stor blant oss yngre gutter at følelser og tanker om ting ikke ble tatt opp, verken ene eller andre veien. Selv var jeg en stille, tilbakeholden og muligens lite munter fyr de første årene på skolen i Grov. I ettertid har jeg mange ganger tenkt på om det kunne ha noe å gjøre med situasjonen i familien. At jeg ikke taklet det å miste ei mor, hovedpersonen i livet mitt.

Jeg hadde mange gode venner i barndommen. Men jeg var en lett antennelig kar. Søstera mi likte å erte meg for å få meg sint, men det var mer av søskenkjærlighet. Noe jeg ikke skjønte den gangen. Eldre medelever ertet meg også. Jeg ble som så mange andre kalt brille-jesus eller brilleslange. De skjønte ikke at jeg tidlig i skolegangen måtte bruke briller for i det hele tatt å se det som ble skrevet på tavla. Også fra første pult-rad i klasserommet. Hadde det hjulpet med ei lita forklaring til dem fra skolens foresatte?

Mobbing var et begrep vi ikke visste om tidlig på 60-tallet. Vi ertet. De kloke på internett skriver at begrepet mobbing fantes på den tida, men ble ikke ble tatt i bruk i Norge før tidlig på 70-tallet. Det forklares med at man ikke visste hva som lå i begrepet, som kom fra et engelsk ord med samme betydning. Mye av det som skjedde ville i dag blitt karakterisert som mobbing.

Vi hadde blant oss en kar som led hjelpeløs av erting rett som det var. Jeg så ham gråte på skolen ved minst ei anledning. Som da en medelev kastet en liten snøball inn i munnen hans, og han svelget den. Vi andre sto og så på og lo. Mens den unge lærerinna kjeftet på ham fordi han gråt. Store ungen. Ingen av oss visste at vi burde taklet det på en annen måte.

Selv brukte jeg ham som pasient i en sketsj i underholdninga under ei skoleavslutning. Jeg spilte lege og valgte ut akkurat ham til å få ei stor sprøyte. Den var fylt med vann, og i stedet for å sette den i armen «bommet» jeg og sprutet det kalde vannet i ansiktet hans. Jeg har angret på den udåden i ettertid, men fikk aldri bedt ham om unnskyldning.

Det gjorde jeg heller ikke til han som eide kladdeboka jeg rev i stykker litt lenger ut i bygda. Vi lekte friidrett langs grusveien i Matsvika, med lengdehopp og kappløp. Av en årsak jeg nok har fortrengt tok sinnet kontroll over meg, og jeg røsket kladdeboka ut av hendene på tidtakeren og rev ut flere sider i den. Satte meg på sykkelen og dro hjem. Hvorfor det skjedde aner jeg ikke den dag i dag.

Bildet øverst viser skolen i Grov tidlig på 60-tallet, og er valgt kun som illustrasjon. Jeg står fast på det jeg skrev i innlegget om barndommen. Jeg hadde en god oppvekst, på tross av hendelser jeg ikke kunne kontrollere. Og på tross av en periode uten det viktigste holdepunktet i livene til oss unger. Jeg gjentar gjerne ordene til min barndomskompis Arne fra boka hans, «Tre brødre»: – Vi vokste opp i et fellesskap som var større enn familien og slekta. Man kan si at alle kjente hverandre på godt og vondt. 

I tenårene ble min lett-tennelighet borte. Jeg ble en harmonisk, rolig kar. Sannsynligvis fordi jeg allerede som 15-åring fikk miljøforandringer via skolegang på Ibestad, og senere i Narvik. Jeg måtte ta vare på meg selv, og fikk nye venner fra nordligst på Senja til Hamarøy. Jeg savnet selvsagt familien og vennene i hjembygda, men var involvert i mange aktiviteter som fikk tankene vekk fra det jeg beskriver ovenfor.

For noen år siden fikk søstera mi og jeg tilgang til en bunke brev som ble skrevet og sendt mellom pappa og ei av våre tanter, ei søster til mamma. Brevene var skrevet i den tida mamma var syk og etter hennes død. For meg falt mye på plass da jeg leste dem. Jeg fikk vite hva som hadde skjedd. Pappa snakket ikke inngående med meg om det som hendte i januar 1959. Eller rettere sagt; jeg snakket aldri med pappa om det.

Takk for at du leste helt hit.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.