Musikk fra Pink Floyd passer bra i innlegg nummer fem hundre

Da jeg satte meg ned for å skrive innlegg nummer fem hundre i bloggen min, hadde jeg allerede bestemt at det skulle handle om musikk. Fordi musikken er og har vært min hobby nummer én. Som lytter, som utøvende, og siden høsten 2017 som skrivende. Først i en tidligere musikkblogg, og siden mars 2019 i min egen blogg.

Valget var enkelt, innlegget skulle inneholde musikk av Pink Floyd. Mitt største favorittband gjennom alle tider. Jeg var heller ikke i tvil om at musikken i innlegget skulle hentes fra 1975-albumet Wish You Were Here. Selv om hengivenheten min startet å vokse med forgjengeren The Dark Side of the Moon, som fortsatt er mitt favorittalbum med bandet.

Pink Floyd blir i biografier plassert i musikksjangerne rock og progressiv rock. Jeg har for lenge siden plassert dem i en egen sjanger som jeg har valgt å kalle Pink Floyd. Rett og slett. Fordi det for meg ikke finnes andre band eller artister som leverer musikk komponert og framført som deres. Riktignok kalte man musikken deres psykedelisk rock de første årene. Før The Dark Side of the Moon kom ut i 1973.

Jeg har snublet her og der i tidligere innlegg ved å kalle musikken deres for låter. Jeg lover å skjerpe meg. Lik de store komponistene komponerte bandet musikkstykker. Og et av musikkstykkene var Shine On You Crazy Diamond som kom ut på albumet Wish You Were Here høsten 1975. En gave til oss som hadde ventet i to og et halvt år på ny musikk fra Pink Floyd.

Roger Waters, David Gilmour og Richard Wright komponerte musikken til Shine On You Crazy Diamond, mens Waters skrev teksten. Som en hyllest til tidligere bandmedlem Syd Barrett, som måtte slutte i bandet i 1968 på grunn av rusmisbruk og økende psykiske problemer. Noe som gjorde ham ute av stand til å spille med og samarbeide med de øvrige i bandet.

Under innspillingen av vokalen på Shine On You Crazy Diamond i juni 1975 ruslet en mann inn i Abbey Road Studios. Han var kraftig og skallet, og hadde barbert bort øyebrynene. Han satte seg i et hjørne i studio uten å si noe. Ingen av de fire kjente ham igjen. Mannen tok fram en tannbørste og begynte å pusse tennene, vekselsvis sittende og stående. Uten å si et ord. Etter rundt tre kvarter gikk det opp for Richard Wright at mannen var Syd Barrett.

Ingen av de fire i bandet hadde sett eller møtt ham på veldig lenge. Roger Waters tok til tårene, og også de andre reagerte med vedmod. Og med forundring. Hvorfor dukket han opp i studio mens de var i ferd med å gjøre ferdig musikken som var skrevet til ham? Barrett ble spurt om han hadde lyst å lytte til innspillingen. Han takket nei, og sa at de jo nettopp hadde spilt den. Og på spørsmål om hva han syntes om Shine On You Crazy Diamond, svarte han at han syntes den hørtes litt gammeldags ut.

Her er del 1-5 av den totalt ni deler lange Shine On You Crazy Diamond. Len deg tilbake, lukk øynene og nyt tretten og et halvt minutt vakker musikk. Takk for at du ble med helt hit.

Fakta finsjekket hos en.wikipedia.org
Bilde fra telegraph.co.uk
Lyd fra YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.