Vi fantastisk heldige, musikkinteresserte gamlinger

Var ikke vi godt voksne fantastisk heldige som hadde så mye god musikk rundt oss da vi var unge? Vi som ble født på 50-tallet synes kanskje at musikken fra 50-, 60- og 70-tallet er best. 50-åringer liker kanskje musikken fra 80- og 90-tallet best. Uansett gir det oss en god følelse å lytte til musikken fra yngre dager. Man blir minnet på livet i fortida. Og knytter gjerne musikken opp mot hendelser, gjerne fra den fine delen av ungdomstida vår.

Nettstedet soundslikeyou.no skriver dette om musikk og nostalgi: – Som godt voksne musikkelskere vet vi å sette pris på musikk fra ungdomstiden vår. Det gir en helt spesiell og nostalgisk følelse å lytte til låter fra glansdagene våre, særlig når det er lenge siden sist vi hørte dem. Plutselig dukker det opp en sang på radioen vi har lett etter lenge, men som vi aldri har funnet igjen fordi vi ikke husket hva den het. Det er ekstra magisk å gjenoppdage slike låter.

I min barndom og tidlige ungdom på 60-tallet på bygda helt sør i Troms hadde vi bare én radiokanal, NRK. Bortsett fra de som var så heldige å få inn Radio Luxembourg, «The Station of The Stars». Eller spede toner fra svensk radio for dem som bodde sånn til. Platespiller var ikke å finne i stua til folk flest før senere. Og for å finne platebutikker med skikkelig utvalg måtte man til byen.

Vi som fikk med oss det tidlige 60-tallet fikk også med oss utviklingen av popmusikken utover det tiåret uten at vi visste helt hva vi var med på. Såfremt vi var musikkinteresserte og lyttet på musikk, vel og merke. Min interesse for musikk ble vekket tidlig på 60-tallet, noe som gjorde at jeg aktivt lyttet til musikken fra slutten av 50-tallet og litt inn i 60-tallet. Ikke fordi den var fersk, men fordi den var aktuell og fortsatt ble spilt på radio da jeg fylte elleve i 1963.

Hva passer vel bedre i et musikkinnlegg enn å ta med litt musikk i tråd med utviklingen utover 60-tallet. Og jeg starter i 1961. En av de mest populære sangene – som man sa i den tida – i Norge det året var The Everly Brothers sin Walk Right Back. Jeg likte den, og sangen har stått på repertoaret til visse anledninger i visse sammenhenger. Da Walk Right Back kom ut hadde brødrene Everly gitt ut musikk i fem år allerede. Her er med sangen sin fra 1961. Klikk og lytt.

I 1962 hadde pop-/piggtrådmusikken satt seg fast i Europa. Og min favoritt fra den tida der, Cliff Richard, hadde blitt en godt etablert artist. Da singelen The Young Ones krøp inn på salgslista her i landet i januar 1962 hadde Cliff allerede hatt tolv låter innafor topp ti på den lista. Baksidelåten på singelen var den tøffe We Say Yeah, som var en av mine tidlige Cliff-favoritter. For ordens skyld; piggtrådmusikk er et begrep som ble tatt i bruk av dem som hadde noe imot datidas elgitar-band. Her er Cliff Richard & The Shadows.

Instrumentalmusikken var populær tidlig på 60-tallet. The Shadows var foregangsmenn, og nye band dukket opp i deres stil med sologitar, rytmegitar, bassgitar og trommer. Såkalte shadowband. Også her i landet var bandene med den besetningen mange. Jeg har valgt et for meg lokalt band, Harstad-bandet The Snapshots, med fire tenåringer som hadde sin karriere i Norge, Danmark og Finland. Dessverre finnes musikken deres bare på private YouTube-kanaler, uten rettigheter til bruken av musikken. Her er lyden av ekte piggtrådmusikk fra 1963, The Snapshots og Tico Tico Twist.

I 1965 dreide mye i musikkinteressen min seg om The Beatles. Bandet hadde blitt et viktig band for beatmusikken, med stor innflytelse på andre artister og band. At de var den viktigste faktoren i alle greiner av popmusikken både på 60-tallet og helt hitover i tid, vet vi. I 1965 hadde Beatles dreid litt bort bra beat-pop’en og blitt bitte litt mykere i stilen. Med låter som Yesterday og I’ll Follow the Sun. Og We Can Work It Out, som er en av mine favoritter fra bandet. Her er den.

Den amerikanske poeten Allen Ginsberg var mannen som skapte uttrykket flower power, som ble et begrep brukt av hippiebevegelsen på slutten av 60- og litt inn i 70-tallet. Etter hvert spredte bevegelsen seg inn i musikken, og artister og band fra begge sider av Atlanteren hengte seg på. Fra sommeren 1967 vokste den psykedeliske flower power-musikken seg stor. Jeg kunne ha valgt flere låter sjangeren. Men lander på Brian Wilson sitt mesterverk Good Vibrations. Levert av bandet hans The Beach Boys.

Da verden nærmet seg 1970 kom rock-musikken ut av skapet og vokste seg stor, og i alle retninger. Fra andre sida av Atlanteren dukket Creedence Clearwater Revival opp, med sin særegne stil. Det samme gjorde amerikanske Steppenwolf. Deep Purple hadde sine første søkende skritt på slutten av 60-tallet. Det samme hadde Pink Floyd. Og alle disse la seg godt til rette blant mine mange nye, store favoritter.

The Rolling Stones var tilbake på sporet etter den ene psykedeliske utskeielsen med albumet de prøvde seg på stilen med i 1967. Om som de evigvarende, musikk-inspirerende de har vært får bandet lov å avslutte dette innlegget. Som kunne ha vært stappet fullt av enda flere låter. Men jeg vil ikke stjele for mye av tida di. Her er Rolling Stones og Jumpin’ Jack Flash, min største favoritt blant låtene deres.
Takk for at du ble med helt hit.

Låtfakta sjekket hos en.wikipedia.org
Illustrasjon fra pixabay.com
Lyd fra YouTube

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.