Året var 1972, og det var sensommer. Min gode venn Gunnar og jeg hadde brukt sommeren til å spille gitar sammen, og vi hadde snekret i hop et repertoar av gamle og nye låter med de få akkordene vi kunne. Musikkrommet var et godt rengjort og med årene lite brukt rom i fjøset til Gunnars foreldre. Og der rigget vi oss til med utstyr av enkleste sort.
Idéen om å starte et band lå selvfølgelig i bakhodene våre, men vi måtte jo være flere. En kompis av oss ble spurt om å være taktholder på skarptromma og hi-hat’en han foreløpig hadde skaffet seg. Jeg lurte inn en annonse i lokalavisa, og fikk napp. Og så dro vi tre av gårde fra fjøset til ungdomshuset på Igeland på Andørja, med datidas lokalbåt-ferge fra Hilleshamn til Sørvik.
Vi ble hentet med varebil på fergeleiet i Sørvik. Og vi ankom det lille ungdomshuset på Igeland som røska ut av det tidlige 60-tallet, med én mikrofon, to gitarer, ei skarptromme og en hi-hat, minimalt med forsterkerutstyr og et repertoar på rundt 30 låter. Spillejobben gikk helt greit, Andørja-væringene var fornøyde. Kanskje bortsett fra han som prøvde å danse swing med to damer samtidig, deiset overende på golvet, reiste seg opp og ropte mot scenen: – Gutta! Dokker spælle som nån hestk..a!
Den tiltenkte trommisen var sjømann, og ikke lenge etter første spillejobb dro han ut på jobb. Vi måtte ha inn nye folk. Vi visste at Odd Jarle Pedersen fra Hilleshamn i Gratangen var en kløpper på bass og trekkspill, og vi jubla når han sa ja til å bli med i bandet. Og da tipset kom om en ung trommeslager fra Harstad med foreldre med hytte i «Jøvvika», slo vi til. Gunnar og jeg dro til byen, troppet opp på trappa hos familien Korneliussen, og 16 år gamle Tore svarte selvsagt ja til to karer med toppkarakterer i overtalelses-faget.
Pacific Union
Dermed var bandet komplett, vi manglet bare et tøft navn. Tore trommis kom kjapt med forslaget Pacific Union, og vi andre syntes det låt tøft. At navnet var et kjent begrep i college-, jernbane- og andre sammenhenger i USA, visste ikke vi i 1972. Grovfjords aller første ordentlige popband var i gang. Øvingslokale ble ungdomshuset i Grov, der vi fikk øve gratis mot å spille på ten-treff på onsdager og noen av ungdomslagets dansefester.
Når høsten kom med kjølige kvelder, måtte vi ha varme. Han som hadde ansvaret for huset den gangen ga oss ikke tillatelse til å skru på varmeovnene, han mente vi brukte nok strøm som det var til utstyret. Luringen med bassgitaren fant ei løsning. Vi skrudde på varmen da vi kom inn døra, og når vi visste at han var på vei, slo vi kjapt av ovnene. Han gikk rundt i lokalet og kjente at ovnene var litt lunkne, og slo dem av. Trodde han. For det han egentlig gjorde var å slå dem på igjen.
Spillejobbene ballet på seg. Vi spilte selvsagt mye i Grovfjord, men også i distriktet rundt. Ekstra stort var det når vi inntok selveste samfunnssalen på Evenskjer, der kjente band og artister sto på scenen rett som det var. Romjula 1972 hadde vi flere spillejobber, med 2. juledagsfesten i Straumen på Andørja som den som huskes best. Kjempestemning, masse trivelige mennesker, «skrangling» som tredoblet honoraret, og et stivpynta juletre som utover natta ble brukt som dansepartner. Da festen var over, sto det alene midt på golvet, ribbet for julepynt.
Nyttårsaften 1972 spilte vi på gammel-ungdomshuset på Sandstrand, og etter den jobben ga Odd Jarle seg i bandet. Vi måtte ha ny bassist, og Gunnar som fikk vervet tok det på strak arm. Tore trommis kjente en dyktig gitarist fra Espenes i Dyrøy, bosatt i Harstad. Og Tore fikk oppdraget med å lokke Hallgeir til Grovfjord, muligens med skryt om trivelige medmusikanter og fine jenter.
En fredag ettermiddag tidlig i januar 1973 kom Hallgeir Hansen av bussen på Moa, med en stor hatt oppå et stort, krøllete hår, og med en sliten Fender gitarkasse under armen. Måten han hilste på oss på vei ut av bussen, huskes fortsatt godt: «Hei gutta! Spælle dokker Midnight?». Vi måtte innrømme at vi kunne ikke den. Men, før kvelden var omme, sto instrumental-låten på repertoaret som første låt. Innøvd i stua i Jupvika. Den nye utgaven av Pacific Union var i gang.
Oppdragene ble mange rundt i distriktet, men inntektene sto ikke alltid i stil med kostnadene. Etter en spillejobb på samfunnssalen på Sortland vinteren 1973 kom vi hjem i minus. Vi hadde nok kalkulert med at honoraret skulle dekke leie av varebil, og fergebilletter tur/retur over Sortlandssundet. Men, vi hadde ikke tatt med i beregningen at ferga ikke gikk over sundet på nattetid, og at vi måtte overnatte på Sortland Hotell. Vel og merke i den eldste – rimeligste – fløya.
17. mai 1973 feiret vi sammen med stappfull sal på nye Ibestad samfunnshus. Og lørdag 23. juni hadde vi vår siste spillejobb. Selvsagt der det hele startet, på ungdomshuset i Grov. Ringen var sluttet. Vi avsluttet det hele med Albert Hammond sin «It Never Rains In Southern California». Den låten, og bandet Christie sin «Yellow River» hadde vært våre signaturlåter.
Skolegang, militærtjeneste og flytting hit og dit gjorde at vi ikke lenger var et band. Jeg flyttet til Harstad to måneder senere. Der var jeg med på å starte et nytt band vinteren 1974, sammen med tre Harstad-musikere. Det bandet fikk et lengre liv – 18 år.
Reunion
Før kulturfestivalen Sommarhelg i Grovfjord i 2007 kom spørsmål fra arrangørene om vi kunne tenke oss å snekre sammen Pacific Union igjen for en liten reunion. Gunnar og jeg var de eneste som hadde møttes jevnlig de 34 årene som var gått. Hallgeir flyttet sørover midt på 70-tallet, og han og jeg hadde hatt telefonkontakt. Trommis Tore var flyttet til Sverige, og vi hadde mistet kontakten med ham. Tida var knapp, så vi måtte bruke lokale musikere bosatt i Grovfjord; André, Brynjar og Morten. 15 låter, én kveld med øving, og vi var…klare?
Vi måtte jo lage litt skøy rundt det hele. Gunnar var PR-sjef, og han hadde ordnet en stabel T-skjorter med bandnavnet på til oss, og til utdeling ved inngangen til fortidas ungjenter. Tre sikkerhetsvakter med svarte solbriller og ørepropper måtte vi også ha. Og så satte vi i gang. Sikkerhetsvaktene stakk av da de nå godt voksne jentene stormet scenen. De lagde Beatles-tilstander, med hyling et par oktaver lavere enn i gamle dager.
Lørdag 4. juli 2007 ble en minnerik kveld, og vi var skjønt enige om at dette måtte vi gjenta. Spørsmålet om å spille en hel kveld kom kjapt, og i 2008, 2010 og 2011 hadde vi helaftens spillejobber på Sommarhelga. Takket være solid musikalsk hjelp fra André Stifjell, Helge Johan Berg, Geir Søvik, Kjell Harald Eriksen og Øivind Lind, så kom vi i havn hver gang.
I årene etter kom tilbud om flere spilleoppdrag. Blant annet takket vi ja til to bryggedanser på Fjelldal, to år på rad. Og to rockefestivaler på Finnsnes Hotell, der vi den ene kvelden sto på scenen før Stephen Ackles og bandet hans. André var med som vår trommeslager hele veien fra 2007, og Kjell Harald var med på keyboard og vokal fra 2010.
Så ville skjebnen at trommeslageren vår fra oppstarten i 1972 tok kontakt. Han hadde fått vite av sin søster at bandet hadde møttes igjen for å spille, og sommeren 2015 møttes han og jeg igjen for første gang på 42 år. Det førte med seg at Pacific Union takket ja til enda en reunion, på Sommarhelga i Grovfjord i 2016. Der spilte vi noen låter på fredag kveld og på lørdag formiddag, med Tore Korneliussen bak trommene og Kjell Harald Eriksen bak tangentene. Nok en minnerik og sosialt trivelig reunion.
Men, den Sommarhelga ble dessverre den siste i rekken. Den ble også vår siste opptreden med 1973-besetningen. Noen av oss har spilt sammen med andre Grovfjord-musikere i private sammenhenger. Og Hallgeir, Gunnar og jeg spilte sammen med to yngre karer i en bursdag høsten 2024. Hallgeir er den eneste av oss som fortsatt har musikken som hobby.
I november 2018 døde Kjell Harald Eriksen etter en tids sykdom. En kjær venn av meg, og en dyktig musiker ble borte så alt for tidlig. Han og jeg hadde spilt fast sammen siden sommeren 2010, med mange spillejobber på hjemmebane og rundt i distriktet.
Jeg avslutter med litt lyd. Valget mellom de to ovenfor nevnte låtene var enkelt. Leeds-bandet Christie sin «Yellow River» kom ut i 1970, og var låten vi spilte lengst av de to. Et kjært minne.
Takk for at du ble med helt hit.
Bildene er knipset av familie og venner.
Lyd fra YouTube/Jeff Christie
Følg denne bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Følg denne bloggen på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får nye innlegg på e-post når de legges ut.
