Deep Purple ga ut albumet «Fireball» i juli 1971, og dette ble plata som fikk meg til å like musikken deres på skikkelig vis. Jeg skaffet meg riktignok ikke albumet før et par år etter at det kom ut, fordi jeg rett og slett ikke hadde noe å spille det på oppunder skråtaket på hybelen i Narvik. Hjemme i stua hos foreldrene mine sto egnet utstyr, men å starte «Fireball» der hadde garantert skapt bruduljer. Men, i årene etter har musikken blitt spilt mye og vel så det både i heimen min og i bilen.
Deep Purple er bandet jeg har mest musikk med i hylla mi i dag. «Fireball» var deres femte album, og ble utgitt i hjemlandet England dagen før bursdagen min i 1971. Albumet toppet kjapt flere lister rundt i Europa. Her i landet var albumet blant de ti mest solgte i tolv uker sommeren og høsten det året, og nådde opp til andreplass som beste plassering. Bare forbigått av Øystein Sunde og hans album «Det året det var så bratt». Som var et annet av mine favorittalbum den gang da.
På den tida flørtet britiske band for fullt med platekjøpende ungdom i USA. Og derfor bestemte plateselskapet å gi ut «Fireball» med ikke helt likt innhold i England og USA. Deep Purple hadde ikke klart å slå helt gjennom utenfor Europa. Derfor ble singelen «Strange Kind Of Woman» tatt med på albumet som ble gitt ut i USA, Canada og Japan. Det hjalp, sånn høvelig. «Fireball» havnet på den prestisjetunge Billboard-lista, men måtte nøye seg med 32. plass som høyeste plassering.
Albumet ble spilt inn med det som etterhistoria har kalt Mark II-utgaven av Deep Purple. Med vokalist Ian Gillan og bassist Roger Glover på plass. De hadde tatt overgang fra London-bandet Episode Six to år tidligere, og dette var deres andre album med Deep Purple. De fem bandmedlemmene skrev alle låtene på albumet i fellesskap. Likevel gikk flere av dem i ettertid ikke med på at albumet var en klassiker.
Gitarist Ritchie Blackmore har uttalt at han syns albumet var en katastrofe, som bare ble kokt sammen i studio etter press fra managementet. Ian Gillan, derimot, har det som et av sine favoritt-album. Han lærte mye og utviklet seg som låtskriver under hele prosessen. Men han har uttrykt at låten «Anyone’s Daughter» var artig å spille inn, men et feilgrep å ta med på plata. Jeg liker den for det den er. Klikk og lytt på Deep Purple spille country.
Min nummer-to-favoritt på albumet er «Demon’s Eye». Deep Purple spilte sjelden denne låten på konserter, og den ble utelatt på album-versjonen som kom ut i USA. Til fordel for «Strange Kind Of Woman», altså.
Bandets klassisk utdannete organist Jon Lord likte mange av låtene, og mente at et par av dem var strålende. En av dem er «No No No». Jeg er enig. Heller ikke denne låten ble spilt i særlig grad på konserter.
Siden jeg har tatt med tre av låtene på førstesida av albumet, tar jeg like godt med den fjerde. Tittellåten «Fireball» er favoritten min. De traff meg hardt den gangen i 1971. Nettopp fylt 19 år, og skikkelig nysgjerrig på ny musikk. Låten ble også gitt ut som singleplate. Teksten er basert på Ian Gillans amorøse erfaringer så langt i livet.
Mange har lurt på hva det er vi hører før låten dras i gang, også jeg. Det skal visstnok være lyden av oppstarten av et aircondition-anlegg. En annen kuriositet er at «Fireball», uvanlig for Deep Purple å være, ikke inneholder en gitarsolo. Man valgte i stedet en bass-solo, snedig utført av Roger Glover. For å si det sånn.
Sett deg godt til rette, fest sikkerhetsbeltet, og heng på. Takk for at du ble med helt hit.
Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Lyd fra YouTube
Følg denne bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Følg denne bloggen på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får nye innlegg på e-post når de legges ut.
